onsdag 18. januar 2012
søndag 1. januar 2012
Starten på 2012
Fint start på et år jeg har planer om skal bli bra. Tror faktisk at jeg forventer at det skal bli strålende, men på en helt annen måte enn før.. Jeg vil finne roen, jeg vil gjøre det som gagner meg om min familie, jeg vil ha fokus på barna, jeg skal ha kjærestetid med mannen.. (Det er veldig, veldig sjelden i dette huset..) Vi lider av manglende evne til å la andre passe barna våre, og de gangene de er ute av huset er det fordi vi skal på planlagte arrangement... Men det er hyggelig å ha barna i hus, de gir meg så enormt mye og de får meg til å vandre gatelangs i frusterasjon... Men vakre og trollete er de:)
Jeg sliter virkelig med en del "trykkleifer" i denne bloggen, men akk.. Skriver for meg selv om meg selv, da får det heller gå.. Da kan jeg kanskje slippe de samme "leifene" på jobb.. Siden det i grunn har større konsekvenser, og tar seg veldig dårlig ut...
I dag har hele familien hatt en topp dag i grunn.. Vi begynte dagen med å teste Brekkerød akebakke. Det var lite snø, men med en engasjert pappa som villig måker snø ned i akebakken fikk vi da noen fine turer med halve nabolaget sånn halvveis ned bakken.. De siste turene var vel heller i gjørme og grus, men pytt, gøy var det.
Ellers er juletreet ut, deler av julepynten pakket ned, og pepperkakekirken er i tusen biter etter at trolla på 3 og snart 5 år hamret løs på det. For en glede, for en jul og sinnsykt mye å rydde opp! Vi kommer til å trå i barnåler og pepperkakerester frem til 2013...
Hasta la vista.. (Som han på 5 år stort sett svarer på samtlige spørsmål om dagen...)
Jeg sliter virkelig med en del "trykkleifer" i denne bloggen, men akk.. Skriver for meg selv om meg selv, da får det heller gå.. Da kan jeg kanskje slippe de samme "leifene" på jobb.. Siden det i grunn har større konsekvenser, og tar seg veldig dårlig ut...
I dag har hele familien hatt en topp dag i grunn.. Vi begynte dagen med å teste Brekkerød akebakke. Det var lite snø, men med en engasjert pappa som villig måker snø ned i akebakken fikk vi da noen fine turer med halve nabolaget sånn halvveis ned bakken.. De siste turene var vel heller i gjørme og grus, men pytt, gøy var det.
Ellers er juletreet ut, deler av julepynten pakket ned, og pepperkakekirken er i tusen biter etter at trolla på 3 og snart 5 år hamret løs på det. For en glede, for en jul og sinnsykt mye å rydde opp! Vi kommer til å trå i barnåler og pepperkakerester frem til 2013...
Hasta la vista.. (Som han på 5 år stort sett svarer på samtlige spørsmål om dagen...)
torsdag 29. desember 2011
Først meg selv, så meg selv og så meg selv igjen.
Jeg er en slik person som elsker julen, som elsker alle forberedelser og det koselige "stresset".. Eller, det vil si at jeg trodde jeg var en slik person... I år derimot har jeg glemt halvparten av de hyggelige tradisjonene, og mannen fikk hverken julegave fra meg eller ungene.. Selv om jeg for en tid tilbake forsynte eldste småtrollet med en tegnekalender han skulle tegne til sin far.. Men som sagt, jeg glemte bort at han hadde fått den.. Og ikke kan jeg vel heller forvente av en 4 åring at han selv skal fullføre prosjektet, pakke den inn og legge den under treet i tide til julaften? Men vi prøver igjen sier jeg bare..
Om det er mine prioriteringer, eller om det er noe annet som gjør at jeg stadig glemmer det vet jeg lite om.. Men har lovet meg selv at 2012 det er positivitetens år.. Og positiv det er jeg, og ambisiøs og klar.. Jeg er mest av alt klar for alle utfordringer som måtte komme min vei.. Har allerede påført meg selv noen rimelig tøffe sådanne, men har troen på at det skal gå fint.. Altså, men sinnsykt mye blodslit fra min side skal det gå fint... Andre utfordringer er mer av det hyggelige slaget, og det gagner også i grunn meg selv mest av alle.. Og familien min.. I alle fall til en viss grad.
Jeg elsker familien min altså, men for at jeg skal komme dit jeg skal så må jeg prioritere meg selv litt høyere på listen.. I alle fall av og til... Eller noen ganger... Det igjen har ført til at jeg har avlyst et stort arrangement.. Men en annen gang.. Det kommer en tid for alt... Beklager vener og bekjente, men denne gangen orker jeg ikke stå løpet ut.
Kroppen min lever sitt eget liv om dagen.. Slitsomt, men helt som forventet. Dessverre helt som forventet... Har fått beskjed om at jeg nok aldri blir helt frisk, og at stoffskifteproblematikk er vanskelig.. Skulle ønske at leger hadde evne til å formulere seg på en positiv måte. For jeg føler meg hogga ned med sabel hver gang de serverer meg sannheter.. Ja, jeg vet de er forpliktet til det... Men det er noe med måten ting blir presentert på.. Så sånn fysisk sett er jeg vel ikke i tipp topp stand nå.. Men det hindrer meg ikke fra å kreve masse av meg selv og ha drømmer.. Er til og med blitt skjev i ramma, det vil si at den ene skulderen er klistra opp under øret, og nekter å komme ned.. Selv om jeg prøver å godsnakke med den i form at varma oljebad.. Men, neida.. Den svarer med et smerte h...... og manglende evne til å bære noe som helst... Og bekkenet mitt fant det for godt her en dag å streike, det er lenge siden sist.. Men en dag i sengen gjorde under.. Lurer på hvor mange dager i sengen det møkkabekkenet skal kreve av meg i 2012??? Om jeg får velge våkner jeg 01.01.12 med en kropp som en godt trent 20 åring.. Er vel ikke å ønske seg for mye vil jeg tro?
Det som jeg føler er litt problematisk, eller vansklig om du vil er det at jeg ikke helt kjenner igjen meg selv.. Det er mange ting som har forandret seg, og det er ting jeg var veldig god på tidligere, som jeg overhode ikke mestrer nå.. Før klarte jeg ti baller i lufta uten problem, nå er jeg heldig om jeg klarer to.. Og lykkes jeg med en er jeg strålende fornøyd.. Jeg blir ikke like engasjert lenger, selv om jeg vil.. Jeg står ikke i front og jeg roper ikke høyest..
Men, det er vel kanskje på tide med fokuset på meg selv om min familie... Mest meg selv.
Om det er mine prioriteringer, eller om det er noe annet som gjør at jeg stadig glemmer det vet jeg lite om.. Men har lovet meg selv at 2012 det er positivitetens år.. Og positiv det er jeg, og ambisiøs og klar.. Jeg er mest av alt klar for alle utfordringer som måtte komme min vei.. Har allerede påført meg selv noen rimelig tøffe sådanne, men har troen på at det skal gå fint.. Altså, men sinnsykt mye blodslit fra min side skal det gå fint... Andre utfordringer er mer av det hyggelige slaget, og det gagner også i grunn meg selv mest av alle.. Og familien min.. I alle fall til en viss grad.
Jeg elsker familien min altså, men for at jeg skal komme dit jeg skal så må jeg prioritere meg selv litt høyere på listen.. I alle fall av og til... Eller noen ganger... Det igjen har ført til at jeg har avlyst et stort arrangement.. Men en annen gang.. Det kommer en tid for alt... Beklager vener og bekjente, men denne gangen orker jeg ikke stå løpet ut.
Kroppen min lever sitt eget liv om dagen.. Slitsomt, men helt som forventet. Dessverre helt som forventet... Har fått beskjed om at jeg nok aldri blir helt frisk, og at stoffskifteproblematikk er vanskelig.. Skulle ønske at leger hadde evne til å formulere seg på en positiv måte. For jeg føler meg hogga ned med sabel hver gang de serverer meg sannheter.. Ja, jeg vet de er forpliktet til det... Men det er noe med måten ting blir presentert på.. Så sånn fysisk sett er jeg vel ikke i tipp topp stand nå.. Men det hindrer meg ikke fra å kreve masse av meg selv og ha drømmer.. Er til og med blitt skjev i ramma, det vil si at den ene skulderen er klistra opp under øret, og nekter å komme ned.. Selv om jeg prøver å godsnakke med den i form at varma oljebad.. Men, neida.. Den svarer med et smerte h...... og manglende evne til å bære noe som helst... Og bekkenet mitt fant det for godt her en dag å streike, det er lenge siden sist.. Men en dag i sengen gjorde under.. Lurer på hvor mange dager i sengen det møkkabekkenet skal kreve av meg i 2012??? Om jeg får velge våkner jeg 01.01.12 med en kropp som en godt trent 20 åring.. Er vel ikke å ønske seg for mye vil jeg tro?
Det som jeg føler er litt problematisk, eller vansklig om du vil er det at jeg ikke helt kjenner igjen meg selv.. Det er mange ting som har forandret seg, og det er ting jeg var veldig god på tidligere, som jeg overhode ikke mestrer nå.. Før klarte jeg ti baller i lufta uten problem, nå er jeg heldig om jeg klarer to.. Og lykkes jeg med en er jeg strålende fornøyd.. Jeg blir ikke like engasjert lenger, selv om jeg vil.. Jeg står ikke i front og jeg roper ikke høyest..
Men, det er vel kanskje på tide med fokuset på meg selv om min familie... Mest meg selv.
onsdag 16. november 2011
Hva har jeg å miste??
Hver eneste dag tenker jeg dette.. Hva har jeg å miste? På et eller annet tidspunkt etter kreften, eller før "friskheten" dukket dette spørsmålet opp.. For meg handler det om å tørre å ta sjanser, våge å gjøre det jeg vil, og utforske de tingene jeg ønsker. Jeg er dessverre rammet av " Flink pike syndromet" i ganske alvorlig grad, men planen for vinteren er å tøye noen grenser, utfordre meg selv og vinne noen kamper. Eller vinne enda flere kamper...
Foto: Lise Sundberg
Dette er et av de prosjektene jeg har begitt meg ut på. En form for terapi, eller en form for sorgprosess.. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal bruke det til ennå, men det skal bruke til noe.
tirsdag 5. april 2011
Å være den man er, eller den man vil være?
Det går virkelig unna om dagen, for jeg har gitt meg selv beskjed om at nå..ja NÅ... er det bra. (Om det er det er en annen sak, og ikke noe jeg kommer til å ta opp til diskusjon med noen..)
Jeg er så heldig at jeg nå har en jobb jeg elsker, det passer meg godt å holde orden på detaljer. Men det passer meg også godt å lukke døren, og tilbringe 8 timer kun i selskap med meg selv. Kompleks, eller bare meg?
Jeg har fått påfyll av gode samtaler og masse latter i helga, fantastisk deilig. Og noe jeg skal unne meg litt oftere. Takk kjære, gode og kloke venninne for samtalene og nærværet. Det gjør godt for et hode med masse tanker å få noen svar.
I vårt hjem er det alltid hektisk og alltid mye lyd, og derfor er disse sene kveldene utrolig deilig. Mini A og Mini L sover godt, eller ligger på lading til i morgen, og mannen og jeg kan sitte i samme rom uten å si et ord til hverandre. Merkelig nok gir det også et nærvær, og et samhold som er verdt å ta vare på. I det siste har jeg tenkt mye på hvor og til hva man skal bruke den energien man har. Jeg liker å tro at jeg er flink til å rette energien min mot de rette formålene, problemet mitt er heller at det er for mange formål, og at jeg ikke er veldig god til å prioritere meg selv. Men det tror jeg ikke det er så mange som er, så rop ut om du har noen tips og triks å lære meg.
Jeg har mange ønsker om fremtiden, selvsagt er det at alle holder seg friske (bank i bordet) og at ting stort sett beveger seg i den retningen man kan forvente. Men jeg ser helt klart at det er mange "hull i veien" og et par krappe svinger i vente.. Jeg velger å møte dem med åpent sinn og "stå på vilje".. Har vel sagt det før: "Den som gir seg er en dritt".
Jeg er så heldig at jeg nå har en jobb jeg elsker, det passer meg godt å holde orden på detaljer. Men det passer meg også godt å lukke døren, og tilbringe 8 timer kun i selskap med meg selv. Kompleks, eller bare meg?
Jeg har fått påfyll av gode samtaler og masse latter i helga, fantastisk deilig. Og noe jeg skal unne meg litt oftere. Takk kjære, gode og kloke venninne for samtalene og nærværet. Det gjør godt for et hode med masse tanker å få noen svar.
I vårt hjem er det alltid hektisk og alltid mye lyd, og derfor er disse sene kveldene utrolig deilig. Mini A og Mini L sover godt, eller ligger på lading til i morgen, og mannen og jeg kan sitte i samme rom uten å si et ord til hverandre. Merkelig nok gir det også et nærvær, og et samhold som er verdt å ta vare på. I det siste har jeg tenkt mye på hvor og til hva man skal bruke den energien man har. Jeg liker å tro at jeg er flink til å rette energien min mot de rette formålene, problemet mitt er heller at det er for mange formål, og at jeg ikke er veldig god til å prioritere meg selv. Men det tror jeg ikke det er så mange som er, så rop ut om du har noen tips og triks å lære meg.
Jeg har mange ønsker om fremtiden, selvsagt er det at alle holder seg friske (bank i bordet) og at ting stort sett beveger seg i den retningen man kan forvente. Men jeg ser helt klart at det er mange "hull i veien" og et par krappe svinger i vente.. Jeg velger å møte dem med åpent sinn og "stå på vilje".. Har vel sagt det før: "Den som gir seg er en dritt".
søndag 27. mars 2011
Våren kommer... Og litt om helgas aktiviteter...
Våren kommer, jeg er helt sikker på det.. Selv om det i dag kom noen herlige, store og våte snøfnugg, så er jeg sikker på at våren kommer... Og jeg gleder meg, hele kroppen lengter etter varmere vær og kanskje bitte litt sol. For min del, bare bitte litt i år.
Helgen har vært utrolig bra, og det er fantastisk å endelig kjenne at kroppen begynner å fungere igjen. Selv om det stort sett svaier ganske kraftig.. Jeg tror og håper at det gir seg etterhvert, og velger heller å ignorere det.. I alle fall meste parten av tiden.
Fredag hadde vi invitert til frokost og leke, så huset fylte seg fra kl 9 fredags morgen med herlige barn og voksne, på det meste telte vi 12 mennesker i bevegelse... Det er viktig for meg å ha folk rundt meg, og jeg elsker disse sammnkomstene.. Gjør dagene mye enklere, og gir så mye energi. Selv om guttelek er noe høylytt, og smålegoen flyter rundt i huset i flere dager etterpå, men hva gjør vel det? Hos oss-INGENTING!
Jeg har fått gått to turer med ei venninne, vært en tur på Venås med familien og grillet hos en nabo. Jeg har rett og slett hatt en fabelaktig helg.
I disse tider er det mye som skjer rundt meg som krever energi, og jeg prøver å fokusere og konsentrere meg om de viktige tingene. Jeg ønsker å være der for de som trenger meg, jeg ønsker å gjøre de rette tingene,si de rette ordene og av og til stå i front for de som ikke kan det selv.. Dessverre får jeg det ikke alltid til, jeg må av og til gi opp..
Men jeg bryr meg om, og prøver i alle fall..
God uke:)
Helgen har vært utrolig bra, og det er fantastisk å endelig kjenne at kroppen begynner å fungere igjen. Selv om det stort sett svaier ganske kraftig.. Jeg tror og håper at det gir seg etterhvert, og velger heller å ignorere det.. I alle fall meste parten av tiden.
Fredag hadde vi invitert til frokost og leke, så huset fylte seg fra kl 9 fredags morgen med herlige barn og voksne, på det meste telte vi 12 mennesker i bevegelse... Det er viktig for meg å ha folk rundt meg, og jeg elsker disse sammnkomstene.. Gjør dagene mye enklere, og gir så mye energi. Selv om guttelek er noe høylytt, og smålegoen flyter rundt i huset i flere dager etterpå, men hva gjør vel det? Hos oss-INGENTING!
Jeg har fått gått to turer med ei venninne, vært en tur på Venås med familien og grillet hos en nabo. Jeg har rett og slett hatt en fabelaktig helg.
I disse tider er det mye som skjer rundt meg som krever energi, og jeg prøver å fokusere og konsentrere meg om de viktige tingene. Jeg ønsker å være der for de som trenger meg, jeg ønsker å gjøre de rette tingene,si de rette ordene og av og til stå i front for de som ikke kan det selv.. Dessverre får jeg det ikke alltid til, jeg må av og til gi opp..
Men jeg bryr meg om, og prøver i alle fall..
God uke:)
lørdag 19. mars 2011
Vi ser sol og det lukter vår.. Endelig!
Hektisk er vel det ordet som best beskriver alle helger de seks første månedene av året for oss. Av en eller annen grunn er de fleste vi kjenner født tidlig på året, og i alle fall de fleste barna. Så i dag har vi (dvs mini A og jeg) feiret en vakker prinsesse på 7 år! Hipp hurra!
Vi takket for oss relativt tidlig, mini A maste om å reise hjem, og høylytte barn passer ikke helt sammen med mitt surrete hode om dagen. Etter at en muffins med rosa glasur var fortært i bilen på vei hjem sluknet mini A, og jeg fikk bilen trygt parkert i gården vår. ( Noe som anses som en utfordring med ekstremt dårlige veier og "surrehode").
Vi er heldige der vi bor, for det er alltid noen å være sosiale med. Så i ettermiddag har voksne og barn vært samlet i gata. Det er så utrolig luksus å kunne sette seg ned å vende ansiktet mot solen, mens ungene bader i isvann i veien... Mini A og mini L har selvsagt "isbadet" begge to, og lekt med hver sin kompis. Naboer det også.
Mini A kunne med store ord fortelle at mini T var hans beste kompis, og det er jammen ikke dårlig av en på litt over 2 år. Jeg er sikker på at disse to miniene vil få stor glede av hverandre i årene fremover. Jammen er ungene heldige, og det er vi voksne også. For det er mange som passer på hverandre, og det gir et godt felleskap.
Så vi gleder oss over solen, og venter på den første løvetannen!
Vi takket for oss relativt tidlig, mini A maste om å reise hjem, og høylytte barn passer ikke helt sammen med mitt surrete hode om dagen. Etter at en muffins med rosa glasur var fortært i bilen på vei hjem sluknet mini A, og jeg fikk bilen trygt parkert i gården vår. ( Noe som anses som en utfordring med ekstremt dårlige veier og "surrehode").
Vi er heldige der vi bor, for det er alltid noen å være sosiale med. Så i ettermiddag har voksne og barn vært samlet i gata. Det er så utrolig luksus å kunne sette seg ned å vende ansiktet mot solen, mens ungene bader i isvann i veien... Mini A og mini L har selvsagt "isbadet" begge to, og lekt med hver sin kompis. Naboer det også.
Mini A kunne med store ord fortelle at mini T var hans beste kompis, og det er jammen ikke dårlig av en på litt over 2 år. Jeg er sikker på at disse to miniene vil få stor glede av hverandre i årene fremover. Jammen er ungene heldige, og det er vi voksne også. For det er mange som passer på hverandre, og det gir et godt felleskap.
Så vi gleder oss over solen, og venter på den første løvetannen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)