Jeg er en slik person som elsker julen, som elsker alle forberedelser og det koselige "stresset".. Eller, det vil si at jeg trodde jeg var en slik person... I år derimot har jeg glemt halvparten av de hyggelige tradisjonene, og mannen fikk hverken julegave fra meg eller ungene.. Selv om jeg for en tid tilbake forsynte eldste småtrollet med en tegnekalender han skulle tegne til sin far.. Men som sagt, jeg glemte bort at han hadde fått den.. Og ikke kan jeg vel heller forvente av en 4 åring at han selv skal fullføre prosjektet, pakke den inn og legge den under treet i tide til julaften? Men vi prøver igjen sier jeg bare..
Om det er mine prioriteringer, eller om det er noe annet som gjør at jeg stadig glemmer det vet jeg lite om.. Men har lovet meg selv at 2012 det er positivitetens år.. Og positiv det er jeg, og ambisiøs og klar.. Jeg er mest av alt klar for alle utfordringer som måtte komme min vei.. Har allerede påført meg selv noen rimelig tøffe sådanne, men har troen på at det skal gå fint.. Altså, men sinnsykt mye blodslit fra min side skal det gå fint... Andre utfordringer er mer av det hyggelige slaget, og det gagner også i grunn meg selv mest av alle.. Og familien min.. I alle fall til en viss grad.
Jeg elsker familien min altså, men for at jeg skal komme dit jeg skal så må jeg prioritere meg selv litt høyere på listen.. I alle fall av og til... Eller noen ganger... Det igjen har ført til at jeg har avlyst et stort arrangement.. Men en annen gang.. Det kommer en tid for alt... Beklager vener og bekjente, men denne gangen orker jeg ikke stå løpet ut.
Kroppen min lever sitt eget liv om dagen.. Slitsomt, men helt som forventet. Dessverre helt som forventet... Har fått beskjed om at jeg nok aldri blir helt frisk, og at stoffskifteproblematikk er vanskelig.. Skulle ønske at leger hadde evne til å formulere seg på en positiv måte. For jeg føler meg hogga ned med sabel hver gang de serverer meg sannheter.. Ja, jeg vet de er forpliktet til det... Men det er noe med måten ting blir presentert på.. Så sånn fysisk sett er jeg vel ikke i tipp topp stand nå.. Men det hindrer meg ikke fra å kreve masse av meg selv og ha drømmer.. Er til og med blitt skjev i ramma, det vil si at den ene skulderen er klistra opp under øret, og nekter å komme ned.. Selv om jeg prøver å godsnakke med den i form at varma oljebad.. Men, neida.. Den svarer med et smerte h...... og manglende evne til å bære noe som helst... Og bekkenet mitt fant det for godt her en dag å streike, det er lenge siden sist.. Men en dag i sengen gjorde under.. Lurer på hvor mange dager i sengen det møkkabekkenet skal kreve av meg i 2012??? Om jeg får velge våkner jeg 01.01.12 med en kropp som en godt trent 20 åring.. Er vel ikke å ønske seg for mye vil jeg tro?
Det som jeg føler er litt problematisk, eller vansklig om du vil er det at jeg ikke helt kjenner igjen meg selv.. Det er mange ting som har forandret seg, og det er ting jeg var veldig god på tidligere, som jeg overhode ikke mestrer nå.. Før klarte jeg ti baller i lufta uten problem, nå er jeg heldig om jeg klarer to.. Og lykkes jeg med en er jeg strålende fornøyd.. Jeg blir ikke like engasjert lenger, selv om jeg vil.. Jeg står ikke i front og jeg roper ikke høyest..
Men, det er vel kanskje på tide med fokuset på meg selv om min familie... Mest meg selv.
