Først meg selv, så meg selv og så meg selv igjen.

Jeg er en slik person som elsker julen, som elsker alle forberedelser og det koselige "stresset".. Eller, det vil si at jeg trodde jeg var en slik person... I år derimot har jeg glemt halvparten av de hyggelige tradisjonene, og mannen fikk hverken julegave fra meg eller ungene.. Selv om jeg for en tid tilbake forsynte eldste småtrollet med en tegnekalender han skulle tegne til sin far.. Men som sagt, jeg glemte bort at han hadde fått den.. Og ikke kan jeg vel heller forvente av en 4 åring at han selv skal fullføre prosjektet, pakke den inn og legge den under treet i tide til julaften? Men vi prøver igjen sier jeg bare..

Om det er mine prioriteringer, eller om det er noe annet som gjør at jeg stadig glemmer det vet jeg lite om.. Men har lovet meg selv at 2012 det er positivitetens år.. Og positiv det er jeg, og ambisiøs og klar.. Jeg er mest av alt klar for alle utfordringer som måtte komme min vei.. Har allerede påført meg selv noen rimelig tøffe sådanne, men har troen på at det skal gå fint.. Altså, men sinnsykt mye blodslit fra min side skal det gå fint... Andre utfordringer er mer av det hyggelige slaget, og det gagner også i grunn meg selv mest av alle.. Og familien min.. I alle fall til en viss grad.

Jeg elsker familien min altså, men for at jeg skal komme dit jeg skal så må jeg prioritere meg selv litt høyere på listen.. I alle fall av og til... Eller noen ganger... Det igjen har ført til at jeg har avlyst et stort arrangement.. Men en annen gang.. Det kommer en tid for alt... Beklager vener og bekjente, men denne gangen orker jeg ikke stå løpet ut.

Kroppen min lever sitt eget liv om dagen.. Slitsomt, men helt som forventet. Dessverre helt som forventet... Har fått beskjed om at jeg nok aldri blir helt frisk, og at stoffskifteproblematikk er vanskelig.. Skulle ønske at leger hadde evne til å formulere seg på en positiv måte. For jeg føler meg hogga ned med sabel hver gang de serverer meg sannheter.. Ja, jeg vet de er forpliktet til det... Men det er noe med måten ting blir presentert på.. Så sånn fysisk sett er jeg vel ikke i tipp topp stand nå.. Men det hindrer meg ikke fra å kreve masse av meg selv og ha drømmer.. Er til og med blitt skjev i ramma, det vil si at den ene skulderen er klistra opp under øret, og nekter å komme ned.. Selv om jeg prøver å godsnakke med den i form at varma oljebad.. Men, neida.. Den svarer med et smerte h...... og manglende evne til å bære noe som helst... Og bekkenet mitt fant det for godt her en dag å streike, det er lenge siden sist.. Men en dag i sengen gjorde under.. Lurer på hvor mange dager i sengen det møkkabekkenet skal kreve av meg i 2012??? Om jeg får velge våkner jeg 01.01.12 med en kropp som en godt trent 20 åring.. Er vel ikke å ønske seg for mye vil jeg tro?

Det som jeg føler er litt problematisk, eller vansklig om du vil er det at jeg ikke helt kjenner igjen meg selv.. Det er mange ting som har forandret seg, og det er ting jeg var veldig god på tidligere, som jeg overhode ikke mestrer nå.. Før klarte jeg ti baller i lufta uten problem, nå er jeg heldig om jeg klarer to.. Og lykkes jeg med en er jeg strålende fornøyd.. Jeg blir ikke like engasjert lenger, selv om jeg vil.. Jeg står ikke i front og jeg roper ikke høyest..

Men, det er vel kanskje på tide med fokuset på meg selv om min familie... Mest meg selv.

Hva har jeg å miste??

Hver eneste dag tenker jeg dette.. Hva har jeg å miste? På et eller annet tidspunkt etter kreften, eller før "friskheten" dukket dette spørsmålet opp.. For meg handler det om å tørre å ta sjanser, våge å gjøre det jeg vil, og utforske de tingene jeg ønsker. Jeg er dessverre rammet av " Flink pike syndromet" i ganske alvorlig grad, men planen for vinteren er å tøye noen grenser, utfordre meg selv og vinne noen kamper. Eller vinne enda flere kamper...

Foto: Lise Sundberg

Dette er et av de prosjektene jeg har begitt meg ut på. En form for terapi, eller en form for sorgprosess.. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal bruke det til ennå, men det skal bruke til noe.

Å være den man er, eller den man vil være?

Det går virkelig unna om dagen, for jeg har gitt meg selv beskjed om at nå..ja NÅ... er det bra. (Om det er det er en annen sak, og ikke noe jeg kommer til å ta opp til diskusjon med noen..)

Jeg er så heldig at jeg nå har en jobb jeg elsker, det passer meg godt å holde orden på detaljer. Men det passer meg også godt å lukke døren, og tilbringe 8 timer kun i selskap med meg selv. Kompleks, eller bare meg?

Jeg har fått påfyll av gode samtaler og masse latter i helga, fantastisk deilig. Og noe jeg skal unne meg litt oftere. Takk kjære, gode og kloke venninne for samtalene og nærværet. Det gjør godt for et hode med masse tanker å få noen svar.

I vårt hjem er det alltid hektisk og alltid mye lyd, og derfor er disse sene kveldene utrolig deilig. Mini A og Mini L sover godt, eller ligger på lading til i morgen, og mannen og jeg kan sitte i samme rom uten å si et ord til hverandre. Merkelig nok gir det også et nærvær, og et samhold som er verdt å ta vare på. I det siste har jeg tenkt mye på hvor og til hva man skal bruke den energien man har. Jeg liker å tro at jeg er flink til å rette energien min mot de rette formålene, problemet mitt er heller at det er for mange formål, og at jeg ikke er veldig god til å prioritere meg selv. Men det tror jeg ikke det er så mange som er, så rop ut om du har noen tips og triks å lære meg.

Jeg har mange ønsker om fremtiden, selvsagt er det at alle holder seg friske (bank i bordet) og at ting stort sett beveger seg i den retningen man kan forvente. Men jeg ser helt klart at det er mange "hull i veien" og et par krappe svinger i vente.. Jeg velger å møte dem med åpent sinn og "stå på vilje".. Har vel sagt det før: "Den som gir seg er en dritt".

Våren kommer... Og litt om helgas aktiviteter...

Våren kommer, jeg er helt sikker på det.. Selv om det i dag kom noen herlige, store og våte snøfnugg, så er jeg sikker på at våren kommer... Og jeg gleder meg, hele kroppen lengter etter varmere vær og kanskje bitte litt sol. For min del, bare bitte litt i år.

Helgen har vært utrolig bra, og det er fantastisk å endelig kjenne at kroppen begynner å fungere igjen. Selv om det stort sett svaier ganske kraftig.. Jeg tror og håper at det gir seg etterhvert, og velger heller å ignorere det.. I alle fall meste parten av tiden.

Fredag hadde vi invitert til frokost og leke, så huset fylte seg fra kl 9 fredags morgen med herlige barn og voksne, på det meste telte vi 12 mennesker i bevegelse... Det er viktig for meg å ha folk rundt meg, og jeg elsker disse sammnkomstene.. Gjør dagene mye enklere, og gir så mye energi. Selv om guttelek er noe høylytt, og smålegoen flyter rundt i huset i flere dager etterpå, men hva gjør vel det? Hos oss-INGENTING!

Jeg har fått gått to turer med ei venninne, vært en tur på Venås med familien og grillet hos en nabo. Jeg har rett og slett hatt en fabelaktig helg.

I disse tider er det mye som skjer rundt meg som krever energi, og jeg prøver å fokusere og konsentrere meg om de viktige tingene. Jeg ønsker å være der for de som trenger meg, jeg ønsker å gjøre de rette tingene,si de rette ordene og av og til stå i front for de som ikke kan det selv.. Dessverre får jeg det ikke alltid til, jeg må av og til gi opp..

Men jeg bryr meg om, og prøver i alle fall..

God uke:)

Vi ser sol og det lukter vår.. Endelig!

Hektisk er vel det ordet som best beskriver alle helger de seks første månedene av året for oss. Av en eller annen grunn er de fleste vi kjenner født tidlig på året, og i alle fall de fleste barna. Så i dag har vi (dvs mini A og jeg) feiret en vakker prinsesse på 7 år! Hipp hurra!

Vi takket for oss relativt tidlig, mini A maste om å reise hjem, og høylytte barn passer ikke helt sammen med mitt surrete hode om dagen. Etter at en muffins med rosa glasur var fortært i bilen på vei hjem sluknet mini A, og jeg fikk bilen trygt parkert i gården vår. ( Noe som anses som en utfordring med ekstremt dårlige veier og "surrehode").

Vi er heldige der vi bor, for det er alltid noen å være sosiale med. Så i ettermiddag har voksne og barn vært samlet i gata. Det er så utrolig luksus å kunne sette seg ned å vende ansiktet mot solen, mens ungene bader i isvann i veien... Mini A og mini L har selvsagt "isbadet" begge to, og lekt med hver sin kompis. Naboer det også.

Mini A kunne med store ord fortelle at mini T var hans beste kompis, og det er jammen ikke dårlig av en på litt over 2 år. Jeg er sikker på at disse to miniene vil få stor glede av hverandre i årene fremover. Jammen er ungene heldige, og det er vi voksne også. For det er mange som passer på hverandre, og det gir et godt felleskap.

Så vi gleder oss over solen, og venter på den første løvetannen!

Den som gir seg er en DRITT!

Jeg mener det: "Den som gir seg er en dritt"!!! Etter dagens sykehusbesøk er kampånden noe sliten, og moralen heller lav.. At det aldri skal gi seg. Men samtidig kan jeg ikke annet enn å juble, jeg får i alle fall en sjanse, jeg er ikke dømt til et liv i smerter, eller enda verre, jeg trenger ikke tenke på min egen begravelse. Ikke nå, ikke på lenge ennå....

Samtidig blir jeg urolig og kvalm av å være på et sted hvor mange har fått dommen, de har fått en gitt tid å leve. Kanskje de er "heldige" å få en måned til, eller kanskje ikke.. Jeg klarer bare ikke la vær å la dette gå inn på meg, det gnager i marg og bein.. Kreft.. Hvem må kjempe kampen, hvem får slippe? Det er ingenting som er rettferdig eller gir mening med denne sykdommen. Jeg blir sint, så blir jeg lei meg, så blir jeg redd og til slutt kommer kampånden.. Jeg er heldig, jeg har en sjans.. Mine prognoser er gode, jeg kan bli bra, og ikke minst jeg VIL bli bra...

Det er fantastisk deilig å få kjenne at jeg har mennesker i min nærhet som bryr seg, som tør spørre og som gir meg utfordringer. Jeg er heldig som har venner og bekjente som kan fylle alle de rollene jeg trenger å ha rundt meg i en slik situasjon jeg er i nå. Som kan "vekke meg" når det trengs, tørke tårene mine når det trengs, gi meg råd når jeg ber om det eller bare rett og slett være der når jeg sier alt er bra, men ikke mener det.. For jeg gjør det av og til, sier at alt er bra når det egentlig er et helvete. Et helvete jeg ikke vil være i, som jeg ikke orker tenke på, som gjør livet litt vanskeligere enn det er.. Så takk til dere som villig fyller rollene. Jeg setter mer pris på det enn jeg klarer å uttrykke.

Så; " Den som gir seg er en dritt"... Og jeg gir meg aldri!

Starten...

Tja.. 

I grunnen på tide med blogg for denne fruen også. Ikke for å dokumentere hverken det ene eller andre, heller for å legge igjen noen spor til de som kommer etter. For det kommer jo faktisk noen etter.. Kanskje blir det noen tanker, noen ideer, et par refleksjoner og noen utbrudd..

Tanken er i alle fall at denne bloggen skal brukes til å si noe om det som befinner seg i hodet mitt, ikke alt, men noe av det..

Tror faktisk det holder med det.