Den som gir seg er en DRITT!

Jeg mener det: "Den som gir seg er en dritt"!!! Etter dagens sykehusbesøk er kampånden noe sliten, og moralen heller lav.. At det aldri skal gi seg. Men samtidig kan jeg ikke annet enn å juble, jeg får i alle fall en sjanse, jeg er ikke dømt til et liv i smerter, eller enda verre, jeg trenger ikke tenke på min egen begravelse. Ikke nå, ikke på lenge ennå....

Samtidig blir jeg urolig og kvalm av å være på et sted hvor mange har fått dommen, de har fått en gitt tid å leve. Kanskje de er "heldige" å få en måned til, eller kanskje ikke.. Jeg klarer bare ikke la vær å la dette gå inn på meg, det gnager i marg og bein.. Kreft.. Hvem må kjempe kampen, hvem får slippe? Det er ingenting som er rettferdig eller gir mening med denne sykdommen. Jeg blir sint, så blir jeg lei meg, så blir jeg redd og til slutt kommer kampånden.. Jeg er heldig, jeg har en sjans.. Mine prognoser er gode, jeg kan bli bra, og ikke minst jeg VIL bli bra...

Det er fantastisk deilig å få kjenne at jeg har mennesker i min nærhet som bryr seg, som tør spørre og som gir meg utfordringer. Jeg er heldig som har venner og bekjente som kan fylle alle de rollene jeg trenger å ha rundt meg i en slik situasjon jeg er i nå. Som kan "vekke meg" når det trengs, tørke tårene mine når det trengs, gi meg råd når jeg ber om det eller bare rett og slett være der når jeg sier alt er bra, men ikke mener det.. For jeg gjør det av og til, sier at alt er bra når det egentlig er et helvete. Et helvete jeg ikke vil være i, som jeg ikke orker tenke på, som gjør livet litt vanskeligere enn det er.. Så takk til dere som villig fyller rollene. Jeg setter mer pris på det enn jeg klarer å uttrykke.

Så; " Den som gir seg er en dritt"... Og jeg gir meg aldri!